Nils Christie døde i går (27. mai 2015). Han ble 87 år. Kjørt ned av trikken, på sykkel, som han brukte over alt. Selv til møter der antrekket skulle være fint. Det var aldri noe problem, sa han. Han ble 87 år. Det skrives i disse dager mange fine minneord om ham, og de bør vi lese. Minneordene vil selvsagt mest handle om det faget han grunnla: Kriminologi.
Mange, jeg også, husker stadig hans bok “Hvis skolen ikke fantes” fra 1982. Det ga mange av oss som var unge og jobbet med skole mye å… tenke på.

Mange husker ham også som “kriminell” naturverner, da han ble bøtelagt for sin deltakelse i Alta-demonstrasjonene rundt 1981. Han begikk bevisst lovbrudd da han var med på forsøkene på å hindre utbyggingen av Alta-kraftverket. Det var både naturvern og vern om samenes rettigheter som var Christies anliggende. “Det er masse ulovligheter som jeg gjerne vil oppmuntre til. Det kan nemlig hende at de folkevalgte gjør noe uriktig, og da er det fint om det kan rettes opp”
Christie var ivrig på ski. Han kunne påtreffes utenfor de store løypene, langt inne i Nordmarka og på Krokskogen. Godt etter passerte 85 år. På treski, med bambusstaver og i nikkers og gammel anorakk. Alltid vennlig, på en nesten forfinet måte. Han hadde en merkelig kombinasjon av å være en slags “dannet rabulist”. Maktkritisk, men alltid høflig, vennlig, nesten kjærlig, også overfor dem han på sak var dypt uenig med.
Det var Pisa som “bragte oss sammen”, (det beste jeg kan si om Pisa, antakelig… )
Da Pisa og økende testing og “læringstrykk” festet grepet om norsk skolepolitikk, gikk Christie ut med forsvar for den norske skolen og dens verdigrunnlag. Hvem skulle tro at forfatteren av “Hvis skolen ikke fantes” skulle havne på akkurat den barrikaden? Jeg fikk mange fine møter med Nils Christie det siste drøye tiåret. Nå er det slutt. Han ble kjørt ned på sykkel, på vei til et møte med Torbjørn Røe Isaksen, kan jeg lese. Jeg antar at det var Røe Isaksen som hadde invitert ham. Det tjener ministeren til ære.