Norsk skole kan selvsagt lære av erfaringer i andre land. Men kanskje er det ikke fra de asiatiske Pisa-vinnerne (Shanghai, Singapore, Korea, Japan, Macao og Hong Kong) vi bør hente våre ideer og idealer? For i flere av disse landene er mattefobi og eksamensangst høy, det er også selvmordsraten blant ungdom. Mens livslykke og selvtillit er lav. Kanskje bør man også minne om at disse landene ikke akkurat er noen mønstersamfunn som demokratier?

Singapore og norsk skole: forbilde eller skremmebilde?
Svein Sjøberg,  Kronikk, Klassekampen 27. juli 2015

“Norge har et realfagproblem” gjentar Torbjørn Røe Isaksen ofte. På mange måter har ministeren rett. Vi har utfordringer knyttet både til faglig kvalitet i skolen og til elevenes videre valg av studier og fordypning, både for matematikk, naturvitenskap og teknologi. Vi trenger gode analyser av hva som er problemet og hvordan vi skal komme videre. Men noe er nokså sikkert: tidlig bruk av karakterer og stadig flere lokale, nasjonale og internasjonale tester vil neppe gjøre norske elever mer begeistret, motivert og interessert. Mange ungdommer har i dag både mattefobi og eksamensangst. Dette er ikke medfødte lidelser, de skapes på skolen. Og de har økt i det siste.

Ministeren hevder i intervjuer i NRK og debattinnlegg i Aftenposten at vi bør se til Singapore for å komme videre. Bak interessen for Singapore ligger selvsagt deres gode resultater på Pisa-testen. Norske politikere har i flere år valfartet til land med høye Pisa-skår. Og i OECD er de stolte over at de har klart å lage en nærmest global gullstandard for skolens kvalitet. Politikerne har ofte reist til Finland, men også til Canada og New Zealand, også kjent som Hattie-land. For både Pisa- og Hattie-rangeringer slukes i rå tilstand her til lands, og interessen for å kopiere vinnerne er utbredt.

Nå er det altså Singapore som er destinasjonen, for der mener Røe Isaksen at man kan finne løsningen på den norske skolens realfagproblem. Og realfag blir øyeblikkelig forstått som matematikk, til og med konkretisert til det å lære algebra så tidlig som mulig.

Men hvorfor akkurat Singapore? Jo, de skårer altså høyt på Pisa, men ligger slett ikke på toppen. Der troner Shanghai som en klar ener på alle tre Pisa-fagene. Og man bør merke seg at alle de de syv første “landene” på Pisa er fra samme region i Asia: Shanghai, Singapore, Hong Kong, Taiwan, Korea, Macao, og Japan. Disse kulturene har mye felles, både språklig og fordi er knyttet til en tusenårig tradisjon av filosofi og idealer. Forenklet kan si at de alle har basis i en Konfusiansk livsfilosofi. Verdier som lojalitet, respekt for familie og øvrighet samt betydning av utdanning, studier og hardt arbeid er sentralt. Hierarkiene er også klare; yngre skal ha respekt for eldre, og kvinner skal ha respekt for menn. Og alle skal respektere regjering eller hersker.

Denne livs- og samfunnsfilosofien ligger til grunn for den skolen de har i dag. Det er betydelige forskjeller mellom disse landenes skoler, men de er alle preget av enorme forventninger og et tilsvarende press mot barn fra svært tidlig alder. Foreldene satser alt: de må få barna inn på riktig førskole, og i tillegg må de plusse på med privatundervisning. I Singapore har fire av fem barnehagebarn privatundervisning. Slik kan de få gode testresultater som kan bringe dem videre til beste skole. Der fortsetter kjøret, og nær sagt alle elever har ekstra-undervisning betalt av foreldrene (Staits Time 5. Juli 2015). Avisen skriver at barneskolens slutter i en “do-or-die exam and a ticket to a good school.”

Testene betyr nesten alt for videre skjebne til både barnet og deres familie, både materielt og som “ære”. Oppveksten preges av dette, og dette setter sine spor. Det meldes om økende stress, og i flere av landene selvmordsraten svært høy. I Syd-Korea er den tre ganger høyere enn i Norge. I Kina har det vært tabu å snakke om selvmord, men nå kommer det det data også på dette, og mange slår nå alarm. Kinesiske kilder hevder at ett av fire barn i Shanghai har vurdert selvmord. En ledende psykolog i Kina knytter dette direkte til grunnskolen: “There is a clear connection with the country’s basic education system“(chinadaily.com).

Sentrale politikere i flere av de nevnte landene er bekymret. De ønsker et bedre liv for de unge og de ønsker et samfunn basert på andre verdier. De mener dessuten at også næringslivet vil tjene godt på at de unge er mer allsidig utviklet og at de har optimisme, glede og selvtillit. Det er nå politiske initiativ til å få fram et nytt system for vurdering i skolen i Kina, med mindre vekt på standardiserte tester, kjedsomhet og eksamensangst og med større vekt på motivasjon og engasjement, bedre forhold mellom lærer og elev og større vekt på kroppsøving og fysisk helse.

Vi kan selvsagt lære mye av andre land. Det gjelder på de fleste områder, selvsagt også for skole, forskning og høyere utdanning. Rangering etter Pisa-gir én rangering, mens rangering etter helse og livskvalitet, glede, motivasjon og trivsel gir andre rangeringer, minst like viktig for både samfunnet og den enkelte.

Både i verdens helseorganisasjon og i FN-systemet har man data som er viktige. De siste årene er det laget en egen “World Happiness Report” basert på slike data. Det høres kanskje naivt å lage en rangering av land etter “lykke”, men det er viktig å se hva som inngår i denne indeksen. Noen data er mer eller mindre objektive, så som levealder, fysisk og psykisk helse, økonomi og kjøpekraft, utdanning, kriminalitet, tilgang til rent vann og frisk luft, til natur osv. Men indeksen omfatter også mer subjektive data, dels basert på meningsmålinger: som ytringsfrihet og rettssikkerhet, følelse av å kunne treffe egne valg og ha kontroll over eget liv, fravær av korrupsjon, tillit til myndigheter og til folk, også de man ikke kjenner. Og følelsen av å leve et verdig og meningsfullt liv i et rettferdig samfunn der forskjellene mellom folk ikke er urimelig store. Mye av dette inngår i det indeksen kaller lykke.

De nordiske land kommer svært bra ut på samleindeksen over lykke. Norge er nr 4, rett bak Sveits, Island og Danmark. Rett bak Norge ligger Canada, Finland, Nederland og Sverige. Og bak dem kommer New Zealand og Australia.

Hvor havner de asiatiske Pisa-vinnerne på denne lista? Singapore er høyest, men kommer først på plass 23 (omtrent som Tyskland). Taiwan er nr 38, Japan nr 46, Korea nr 47 og Hong Kong helt nede på plass 72. Den suverene PISA-vinner Shanghai er som kjent en metropol i Kina, og er ikke med, heller ikke Macao. Stakkars Hellas havner helt nede på plass 102, enda data er 2-3 år gamle. Det gir også noe å tenke over i disse dager.

Røe Isaksen vil bruke Singapore som inspirasjon for norsk skole. Det er grunn til å håpe at han og andre vil se på et noe bredere tilfang av statistikk før de velger sine forbilder. Men hvis han tenker seg til Shanghai, bør han forte seg, for de vurderer i følge Washington Post å trekke seg fra videre deltakelse i Pisa. Pisa måler ikke det som betyr noe, sier sentrale politikere.