Krise! Hvilken krise? Svein Sjøberg, Morgenbladet 24. april 2015

“Mattekrise” forkynner Morgenbladets forside 10. april, og hele 6 sider vies saken. Artikkelstoffet, som handler om utfordringer for realfagene etter i skolen, var utmerket. Ulike perspektiver ble presentert på en etterrettelig og veldokumentert måte. Men mye gikk galt da det hele havnet i avisen.

Matteoppgavene hadde trykkfeil, men den største tabben var nok at desken har oversatt “realfagsproblem” med “mattekrise” i overskriftene. Men hva slags realfagsproblem er det vi har? Problemet for Norges framtid er i alle fall ikke at norske 10-åringer er for svake i aritmetikk, slik noen synes å mene.

Dette merkelige norske begrepet er en slags fellesnevner for alle naturfagene samt matematikk. Ofte inkluderer man også teknologi- og ingeniørfag. Til sammen er dette et enormt fagområde, og man har dekning for å si at Norge har et problem: vi trenger flere som velger slike fag i sin utdanning: teknikere, ingeniører og naturvitere. Og vi trenger flere realfagslærere i skolen. Men Norge har ikke behov for tusener av nye matematikere. Matematikk på høyt nivå er for de få, men i nær sagt alle fag trenger man matematikk som redskap og språk. Spesielt i de andre realfagene.

Hva så? Man kan kanskje tvinge eller presse elever til å lære enkel matematikk, i alle fall nok til å komme seg helskinnet gjennom grunnskolen. Men med en slik strategi vil man bidra til at elevene lærer seg å mislike faget. Ved første korsvei vil de velge seg bort, antakelig også unngå fag der det er mye matte. I verste fall vil de kunne utvikle det man kaller matte-angst. “Math anxiety” er en kjent diagnose. Symptomene er godt beskrevet i forskningen, og lidelsen er ikke lett å kurere. Vi vil ikke at skolens lærere og matte-timer skal være smittekilden. Matteprofessor Jan Ubøe sier det slik: “I visse tilfeller føler vi at man plager folk unødig med matte.”

Utfordringen for realfagene, spesielt i grunnskolen, er å vise at både matematikk og naturfag er spennende og viktige. Det er nok lettest å motivere og engasjere med naturfagene. Man kan gjøre forsøk og eksperimenter, dra på ekskursjoner og feltarbeid, besøke vitensentra, forskningsinstitutter og bedrifter. Da kan elevene, slik læreplanen også sier, formulere og forfølge hypoteser, og de kan diskutere og argumentere slik man gjør i vitenskapen. Gode lærere kan gjøre underverker, hvis de har tid til rådighet. Gode og meningsfulle opplevelser kan vekke interesse og sette varige spor. Mange vil også velge slike fag i videre skole og utdanning, de andre vil ha med seg gode minner og verdifull allmenndannelse.

Men hvis fagets mål er å få riktige svar på en skriftlig test, vil slik undervisning være et umulig valg. Da lønner det seg for både lærer og elev å holde seg til læreboka og tradisjonell klasseundervisning.

Til slutt dette: Norsk skole har det laveste timetallet i hele OECD til naturfag i skolen, enten vi ser på timetallet eller på andel av den totale undervisningstiden. Merkelig at man ikke har oppdaget dette hvis man ønsker en styrking av realfagene i norsk skole.