Klassekampen 12. august 2015 (her er en utvidet versjon)

Det er flott at Torbjørn Røe Isaksen vil styrke realfagene i norsk skole. Det er også fint at han ønsker debatt og er åpen for at vi skal lære av andre land. I sitt svar til en kronikk av meg i Klassekampen gjentar han sin bekymring for svake norske eksamensresultater i matematikk. De fleste vil dele hans bekymring, men mange er nok i tvil om han vil finne svarene på denne spesifikt norske utfordringen i Singapore.

Ministeren får 8. august drahjelp av Helmer Aslaksen, matematiker med PhD fra USA og årelang erfaring fra Singapore, der han også har hatt en sentral posisjon i landets matematikkundervisning. Han ønsker at vår skole skal ha klarere læreplaner, færre temaer, mer vekt på forståelse og dybde enn på pugg og drill. Dette er synspunkter som mange, kanskje de fleste, vil støtte. Og Ludvigsen-utvalget har signaler i samme retning. Helt spesifikt trekker Aslaksen fram Singapores undervisning i algebra etter deres “Model Method”. Jeg vil selvsagt ikke argumentere mot dette. Likedan er det flott at norske skoler og lærere lar seg inspirere av russiske metoder og av Japans “Lesson Study”.

Vi kan lære mye av andre lands skoler, men når kulturforskjellen er stor, bør man være forsiktig. I min kronikk pekte jeg på en rekke fellestrekk ved de asiatiske Pisa-vinnerne: Shanghai, Singapore, Japan, Korea, Hong Kong, Macao og Taiwan. Aslaksen liker ikke at jeg skjærer alle disse landene over samme kam, og antyder at man slik sprer fordommer og myter. Jeg vil nødig falle i en slik felle, og disse landene er sannelig forskjellige. Men mye er også felles, og i faglitteratur om skole og utdanning bruker man betegnelsen “konfutsiansk kultur” om disse felles trekkene, blant annet knyttet til autoritetstro, lydighet, hardt arbeid og test- og eksamensfokus. Aslaksen skriver da også at “det er mye press i skolen i Singapore, men det skyldes mest kulturelle faktorer, og ikke primært måten det undervises på.” Han er altså enig i at de finnes et sterkt kulturelt press i Singapore (og de andre nevnte landene), men han (og Isaksen?) mener at skolens metoder er uavhengige av kultur og samfunn.

Det er nok de fleste som forsker på internasjonal pedagogikk uenig i. En sentral person i utvikling av skolen i England var Sir Michael Sadler. I sin lange karriere arbeidet han over nær sagt hele det britiske imperium, også på toppnivå. Han var også en av grunnleggerne for det vi i dag kaller komparativ pedagogikk. I en berømt tale sa han dette:

“Når man studerer fremmede utdanningssystemer, må man ikke glemme at det som foregår utenfor skolen betyr mye mer enn det som foregår inne i skolen. Vi kan ikke bare vandre rundt i verdens skolesystemer, som et barn som vandrer i en hage: plukke en vakker blomst fra en og annen busk, og noen blader fra en annen – for så å sette dette i vår egen hage og vente at det skal vokse til en frodig plante.”
Dette skrev han for 115 år siden.

Robin Alexander, kanskje den fremste innen komparativ pedagogikk i dag, sier det like klart:

“Livet i skoler og klasserom er en del av det samfunn vi lever i. Kulturen stopper ikke ved skoleporten. Når man skal analysere og forstå skole og utdanning i andre land, betyr kultur alt.”

Den kulturelle avstanden mellom Norge og de asiatiske Pisa-vinnerne er enorm. Disse landene har for øvrig også dette til felles: de har knapt nok en eneste Nobelbrisvinner i naturvitenskapene. Det har derimot alle de nordiske land. I forhold til folkemengden ligger Danmark, Sverige og Norge nær toppen, mens Finland er nede på 22. plass med sine to prisvinnere. Singapore og Korea har ingen, og selv enorme Kina har bare 4. De få asiatiske forskerne som har fått nobelpriser er enten utdannet i vesten eller har forskerstillinger i vestlige land, stort sett i USA.

Til tross for dette skaper de asiatiske landenes høye plasseringer på de internasjonale skoletestene PISA og TIMSS nærmest panikk i mange land. I USA, som opplagt er har verdens ledende forskningsmiljøer, er panikken aller størst. Ved lanseringen av de siste internasjonale testene var regjeringens pressemelding slik: “A number of nations are out-educating us today in the STEM disciplines—and if we as a nation don’t turn that around, those nations will soon be out-competing us in a knowledge-based, global economy.”

I alle de asiatiske land som er nevnt her, diskuterer man nå hvordan man skal endre den nærmest kvelende skole- og utdanningskulturen som er deres arv. Dette innlegget i diskusjonen om fraværet av nobelpriser og annen toppforskning er typisk:

“I Singapore trenger vi en radikal endring i mentalitet. Vi må få en kultur preget av nysgjerrighet, villighet til å utfordre autoritet, tenke selvstendig og uavhengig, våge å ta risiko. Vi må også lære å arbeide i team, dele erfaringer, tenke og planlegge for mer enn neste dag.”

I alle de asiatiske land som er nevnt her, diskuterer man nå hvordan man skal endre den nærmest kvelende skole- og utdanningskulturen som er deres tusenårige arv. Mens eksperter fra asiatiske Pisa-vinnere ønsker en skole som i større grad likner på den nordiske både i verdigrunnlag og pedagogikk, drar vestlige delegasjoner til Shanghai, Singapore og Korea for å se lyset. I flere land kopierer man også det testregimet som er en del av den asiatiske kulturen, og som de altså selv ønsker å bli kvitt.

Hvis Isaksen vil styrke matematikken (og andre fag, håper jeg) i norsk skole, bør han legge opp til at initiativrike lærere og skoleledere får frihet, tid og midler til forsøksvirksomhet, gjerne inspirert av andre lands erfaringer, og at de kan få anledning til å dele sine erfaringer med kolleger underveis og i etterkant. I Norge har vi for eksempel Landslaget for matematikk i skolen (LAMIS). Kanskje ministeren kan stimulere og smøre lærernes egne faglige organisasjoner til å hente ideer og prøve ut nye metoder i både matematikk og andre fag? Dette er i alle fall bedre enn at politikere og “skoleeiere” sendes på reiser til Hattie- og Pisa-land. Det bør være fagenes lærere og forskere som får initiativet i vår skoleutvikling, ikke internasjonale aktører, guruer og konsulenter. Og mer eller mindre kommersielle interesser.