“Dårligere med PC” (eller??) Dagbladet 5. okt. 2015

Dagbladet_PC_5Okt_2015

Dagbladets forside 5. oktober 2015 annonserer at elevene blir DÅRLIGERE MED PC” To sider (mest bilder) i avisen er viet saken, se nedenfor. Deler av stoffet er intervju med meg. Ikke feilsitert — men jeg kjenner meg helt ikke igjen.

Dagbladet2_PC_5Okt_2015

Derfor: Nedenfor gjengir mine utsagn, slik Dagbladets journalist fikk dem etter at jeg hadde lest sitatsjekk. Det var (selvsagt) ikke mye av dette som havnet i artikkelen, men det ble kryssklippet på en måte som ble noe merkelig. Det ser også ut til at jeg kommenterer en ny PISA-undersøkelse. Det er ikke tilfelle. Det dreier seg om “gamle” data, presentert i en ny rapport fra OECD: “Students, Computers and Learning — Making the Connection” http://www.oecd.org/education/students-computers-and-learning-9789264239555-en.htm

Mine svar i intervjuet var slik, og de gir kanskje et mer nyansert bilde enn det som kom fram i avisen:

Selvsagt skal de digitale hjelpemidlene brukes i skolen. På sitt beste og til riktig formål er de utvilsomt nyttige.. I alle fag kan digitale hjelpemidler åpne for mange nye muligheter til å tilegne seg både kunnskap og ferdigheter. I noen fag har den digitale teknologien åpnet muligheter vi tidligere ikke kunne drømme om. Men det er selvsagt ikke noe mål i seg selv at man skal bruke mest mulig datateknologi, slik man av og til kan få inntrykk av.

Skolen blir ikke automatisk bedre av at vi bruker mye penger på digitale verktøy. Ofte investeres det i utstyr uten annen begrunnelse enn at det må man jo ha. Uten klare planer, mål og visjoner blir det fort en feilinvestering.

Læreren er helt sentral for god læring, kanskje spesielt når man tar i bruk digitale verktøy. Drømmen om at ny teknologi skal erstatte læreren er like fjern nå som tidligere. Vi trenger dyktige, kvalifiserte og kritiske lærere, noen som kan kontrollere bruken og si “nå lukker vi dataskjermen”. Datafrie soner og datafrie timer kan være like viktig som flotte datarom eller iPader til alle elevene. Læreren må ta kommando og ha styringen.

Rapporten fra OECD viser at det ikke er noen sammenheng mellom store investeringer og gode resultater. Finland ligger som kjent på Pisa-toppen, men ligger langt under gjennomsnittet i bruk av IKT i skolen. Norge ligger på topp i databruk, både på skolen og i dagliglivet. Likevel ivrer mange for å få mere data inn i norsk skolen – for å nå igjen Finland på Pisa. Kanskje er det også interessant at også Japan, som også gjør det godt på internasjonale studier, i stor grad bruker tavle og kritt, mens vi sverger til digitale smartboards.

Også innen hvert enkelt land ser vi at de elevene som bruker mest IKT slett ikke er de som skårer høyest.

(Jeg ble spurt om multitasking er OK, og svarte):
Datamaskiner utfører ofte flere oppgaver samtidig, og vi kaller det multitasking. Vi bruker samme uttrykk når mennesker gjør mange ting på en gang. slikt. Det er greit for maskiner, men neppe bra vår hjerne, i alle fall ikke når den må tanke. Men vi kan godt både gå en tur i skogen og samtidig tenke og snakke om noe som krever konsentrasjon. Da går den ene operasjonen på “autopilot”, nærmest automatisk. Jeg er ikke spesialist på hjerneforskning og denne typen psykologi, men jeg ser at fagfolk advarer mot å tro at multitasking er spesielt gunstig eller ønskelig.

Digitale tekster har ofte mange lenker som på sitt beste kan muliggjøre faglige utdypinger, men som også kan gjøre at man mister tråden og den logiske oppbyggingen som det kan være i en sammenhengende tekst. I den digitale verden hopper vi frem og tilbake, og det blir fort mange sidespor og assosiasjoner. Jeg tror at papiraviser og bøker er mye bedre egnet til å lese grundig enn digitale og multimodale tekster med fristende lenker og sidespor.

Jeg vil til og med slå et slag for den gode læreboka. Der kan man finne en faglig oppbygging og systematikk som er like viktig i dag som noen gang tidligere. En slik framstilling i en god lærebok kan man også gjøre mer personlig, ved understrekninger og kommentarer i margen. Jeg har hatt stor glede av gjensyn med noen av mine gamle lærenøker. Mine gamle understrekninger og små kommentarer minner meg om hvordan jeg jobbet og kjempet med stoffet. Slikt kan man også gjøre i en digital bok, men jeg tror nok at håndskrevne notater og utropstegn i margen gir deg et annet forhold til det du leser. Det å kunne følge en lærebok og holde konsentrasjonen er nå blitt en svært viktig og etterlengtet egenskap. Men boka må selvsagt være god!

Mange tror at kunnskap foreldes raskt, slik at den blir uriktig når tiden går. Dette er en grov misforståelse. I mange fag er grunnstrukturen de bærende tankene, ideene og teoriene forbløffende stabile. Selv er jeg fysiker, og det vi fremdeles kaller moderne fysikk, som relativitetsteori og kvantemekanikk, er omtrent hundre år. Og stadig like “moderne” Selv Newtons mekanikk står støtt etter mer enn 300 år,. Slik er det også i matematikk og andre fag – selv om det selvsagt er kommet mye nytt i tillegg. Fakta og informasjon endres raskt, men fagenes grunnstruktur er mer stabile enn mange er klar over. De påstått raske endringene i kunnskapen er etter min mening altså ikke noe godt argument for å bruke stadig oppdatertes digitale tekster.

Dagbladets journalist spør i en mail noe senere: “Har du hadde noen konkrete råd til bruk av PC i skole/fritid? Hva er mest hensiktsmessig? Ta pauser? Burde foreldrene passe på?”

–          Jeg svarer:
Når vi snakker om databruk, er det viktig å få fram at det ikke er noen spesiell forskjell på smart-telefoner, nettbrett, pc eller Mac. De har vi hovedsak de samme funksjoner både for kommunikasjon, sosiale medier, spill og delvis også skolearbeid. Disse mediene har det til felles at de nærmest kan virke vanedannende og ta alt for mye tid — på bekostning av mye annet. Det er, her som ellers, viktig at foreldre følger med på bruken, så langt det lar seg gjøre. Brukt på riktig måte, åpner jo informasjonsteknologien fantastiske muligheter både til kommunikasjon, lek og læring. Og her, som ellers, er det viktig med måtehold og fornuft, nettopp fordi denne teknologien er så vanedannende og altoppslukende. Jeg tror ikke det kan gis andre råd enn å følge med og bruke alminnelig sunn fornuft. Timevis bruk av sosiale medier hver dag går nødvendigvis på bekostninga av andre aktiviteter. Jeg har liten tro på at man kan lage strenge “regler” for databruken. Måtehold, og foreldre som viser interesse og følger godt med er det viktigste.

Singapore og norsk skole: forbilde eller skremmebilde? (Klassekampen 27. juli 2015)

Klassekampen_Mattefobi_27_juli_2015

Norsk skole kan selvsagt lære av erfaringer i andre land. Men kanskje er det ikke fra de asiatiske Pisa-vinnerne (Shanghai, Singapore, Korea, Japan, Macao og Hong Kong) vi bør hente våre ideer og idealer? For i flere av disse landene er mattefobi og eksamensangst høy, det er også selvmordsraten blant ungdom. Mens livslykke og selvtillit er lav. Kanskje bør man også minne om at disse landene ikke akkurat er noen mønstersamfunn som demokratier?

Singapore og norsk skole: forbilde eller skremmebilde?
Svein Sjøberg,  Kronikk, Klassekampen 27. juli 2015

Singapore

“Norge har et realfagproblem” gjentar Torbjørn Røe Isaksen ofte. På mange måter har ministeren rett. Vi har utfordringer knyttet både til faglig kvalitet i skolen og til elevenes videre valg av studier og fordypning, både for matematikk, naturvitenskap og teknologi. Vi trenger gode analyser av hva som er problemet og hvordan vi skal komme videre. Men noe er nokså sikkert: tidlig bruk av karakterer og stadig flere lokale, nasjonale og internasjonale tester vil neppe gjøre norske elever mer begeistret, motivert og interessert. Mange ungdommer har i dag både mattefobi og eksamensangst. Dette er ikke medfødte lidelser, de skapes på skolen. Og de har økt i det siste.

Ministeren hevder i intervjuer i NRK og debattinnlegg i Aftenposten at vi bør se til Singapore for å komme videre. Bak interessen for Singapore ligger selvsagt deres gode resultater på Pisa-testen. Norske politikere har i flere år valfartet til land med høye Pisa-skår. Og i OECD er de stolte over at de har klart å lage en nærmest global gullstandard for skolens kvalitet. Politikerne har ofte reist til Finland, men også til Canada og New Zealand, også kjent som Hattie-land. For både Pisa- og Hattie-rangeringer slukes i rå tilstand her til lands, og interessen for å kopiere vinnerne er utbredt.

Nå er det altså Singapore som er destinasjonen, for der mener Røe Isaksen at man kan finne løsningen på den norske skolens realfagproblem. Og realfag blir øyeblikkelig forstått som matematikk, til og med konkretisert til det å lære algebra så tidlig som mulig.

Men hvorfor akkurat Singapore? Jo, de skårer altså høyt på Pisa, men ligger slett ikke på toppen. Der troner Shanghai som en klar ener på alle tre Pisa-fagene. Og man bør merke seg at alle de de syv første “landene” på Pisa er fra samme region i Asia: Shanghai, Singapore, Hong Kong, Taiwan, Korea, Macao, og Japan. Disse kulturene har mye felles, både språklig og fordi er knyttet til en tusenårig tradisjon av filosofi og idealer. Forenklet kan si at de alle har basis i en Konfusiansk livsfilosofi. Verdier som lojalitet, respekt for familie og øvrighet samt betydning av utdanning, studier og hardt arbeid er sentralt. Hierarkiene er også klare; yngre skal ha respekt for eldre, og kvinner skal ha respekt for menn. Og alle skal respektere regjering eller hersker.

Denne livs- og samfunnsfilosofien ligger til grunn for den skolen de har i dag. Det er betydelige forskjeller mellom disse landenes skoler, men de er alle preget av enorme forventninger og et tilsvarende press mot barn fra svært tidlig alder. Foreldene satser alt: de må få barna inn på riktig førskole, og i tillegg må de plusse på med privatundervisning. I Singapore har fire av fem barnehagebarn privatundervisning. Slik kan de få gode testresultater som kan bringe dem videre til beste skole. Der fortsetter kjøret, og nær sagt alle elever har ekstra-undervisning betalt av foreldrene (Staits Time 5. Juli 2015). Avisen skriver at barneskolens slutter i en “do-or-die exam and a ticket to a good school.”

Testene betyr nesten alt for videre skjebne til både barnet og deres familie, både materielt og som “ære”. Oppveksten preges av dette, og dette setter sine spor. Det meldes om økende stress, og i flere av landene selvmordsraten svært høy. I Syd-Korea er den tre ganger høyere enn i Norge. I Kina har det vært tabu å snakke om selvmord, men nå kommer det det data også på dette, og mange slår nå alarm. Kinesiske kilder hevder at ett av fire barn i Shanghai har vurdert selvmord. En ledende psykolog i Kina knytter dette direkte til grunnskolen: “There is a clear connection with the country’s basic education system“(chinadaily.com).

Sentrale politikere i flere av de nevnte landene er bekymret. De ønsker et bedre liv for de unge og de ønsker et samfunn basert på andre verdier. De mener dessuten at også næringslivet vil tjene godt på at de unge er mer allsidig utviklet og at de har optimisme, glede og selvtillit. Det er nå politiske initiativ til å få fram et nytt system for vurdering i skolen i Kina, med mindre vekt på standardiserte tester, kjedsomhet og eksamensangst og med større vekt på motivasjon og engasjement, bedre forhold mellom lærer og elev og større vekt på kroppsøving og fysisk helse.

Vi kan selvsagt lære mye av andre land. Det gjelder på de fleste områder, selvsagt også for skole, forskning og høyere utdanning. Rangering etter Pisa-gir én rangering, mens rangering etter helse og livskvalitet, glede, motivasjon og trivsel gir andre rangeringer, minst like viktig for både samfunnet og den enkelte.

Både i verdens helseorganisasjon og i FN-systemet har man data som er viktige. De siste årene er det laget en egen “World Happiness Report” basert på slike data. Det høres kanskje naivt å lage en rangering av land etter “lykke”, men det er viktig å se hva som inngår i denne indeksen. Noen data er mer eller mindre objektive, så som levealder, fysisk og psykisk helse, økonomi og kjøpekraft, utdanning, kriminalitet, tilgang til rent vann og frisk luft, til natur osv. Men indeksen omfatter også mer subjektive data, dels basert på meningsmålinger: som ytringsfrihet og rettssikkerhet, følelse av å kunne treffe egne valg og ha kontroll over eget liv, fravær av korrupsjon, tillit til myndigheter og til folk, også de man ikke kjenner. Og følelsen av å leve et verdig og meningsfullt liv i et rettferdig samfunn der forskjellene mellom folk ikke er urimelig store. Mye av dette inngår i det indeksen kaller lykke.

De nordiske land kommer svært bra ut på samleindeksen over lykke. Norge er nr 4, rett bak Sveits, Island og Danmark. Rett bak Norge ligger Canada, Finland, Nederland og Sverige. Og bak dem kommer New Zealand og Australia.

Hvor havner de asiatiske Pisa-vinnerne på denne lista? Singapore er høyest, men kommer først på plass 23 (omtrent som Tyskland). Taiwan er nr 38, Japan nr 46, Korea nr 47 og Hong Kong helt nede på plass 72. Den suverene PISA-vinner Shanghai er som kjent en metropol i Kina, og er ikke med, heller ikke Macao. Stakkars Hellas havner helt nede på plass 102, enda data er 2-3 år gamle. Det gir også noe å tenke over i disse dager.

Røe Isaksen vil bruke Singapore som inspirasjon for norsk skole. Det er grunn til å håpe at han og andre vil se på et noe bredere tilfang av statistikk før de velger sine forbilder. Men hvis han tenker seg til Shanghai, bør han forte seg, for de vurderer i følge Washington Post å trekke seg fra videre deltakelse i Pisa. Pisa måler ikke det som betyr noe, sier sentrale politikere.

Her alle inhabile. Om lærebøkene i o-faget. (ønskereprise fra 1996)

O-fag-bøkene til Universitetsforlaget dominerte markedet i et titalls år.

O-fag-bøkene til Universitetsforlaget dominerte markedet i et titalls år.

Bokessay_o-fag_Sjoberg_prosaboka

20-års-jubileet for det faglitterære tidsskriftet Prosa (juni 2015) er som alltid god lesing. I et intervju får jeg usedvanlig positiv omtale av redaktør Mari Toft (som opererte under psevdonymet Syphilia Morgenstierne). Hun sier om sin redaktørperiode:
“Den største enkeltprestasjonen må ha vært Svein Sjøbergs rapport i nr 4/1996 om hvor dårlig det var fatt med samtlige lærebøker i det såkalte o-faget, en konstruksjon som dekket både naturfag og samfunnsfag, og som heldigvis ble borte like etter. Essayet hans er rystende lesning den dag i dag.
Selv med sin universitetstilknytning (sic!) tilhører Svein Sjøberg den meget eksklusive gruppen uavhengige intellektuelle i Norge.”

På utallige (2-3) oppfordringer kommer ønskereprisen her. også dette skrevet under et åpenbart psevdonym, Nievs Grebøjs.
O-faget var et trist kapittel, men Naturfagutredningen, som jeg ledet for KUF i 1993-95, var grunn nok til at det ble slutt på denne galskapen. Naturfag kom tilbake i den norske læreplanen.

– Skolebøker som ble skrevet av folk som ikke kan fagene, godkjent av folk uten fagkunnskap, og brukt av lærere uten faglig bakgrunn. Da måtte det gå galt… –
Bokessayet ble også trykket i Prosaboka, som Mari Toft ga ut 2007 på sitt eget forlag, Fritt og Vilt.
Les, le og lær.
Bokessay_o-fag_Sjoberg_prosaboka

Her er utdrag fra bøkenes leksikon:
“Fakta: det som er sant”:

Atom: minste del av et stoff, mest brukt om atomkraft (4. klasse)

Bakterie: celle som kan være årsak til sykdom eller råte

Basill: sykdomsbakterie

Virus: sykdomsbasill (3. klasse)

Virus: smittestoff (4. klasse)

Infeksjon: smitte av bakterier

Bre: isrest fra istiden

Data: opplysninger, helst fra en datamaskin

Datamaskin: maskin som lagrer og gjengir opplysninger

Elektrisitet er mangel på «noe»

Energi er kraft

Globus: jordkule med påtrykt kart

Globus: kule som er et bilde av jorda (4. klasse)

Høytrykk: fint vær, motsatt av lavtrykk

Lavtrykk: uvær

Atomkraft: kjernekraft

Kjernekraft: atomkraft

Puls: støt av blod i blodårene

Sikkerhetsnål: eldgammel festenål

Skjermbilde: fotografi av organer inne i kroppen

Stråling: radioaktivt utslipp

Utslipp: oftest om røyk eller vann som er forurenset

Forurensning: forsøpling eller forgifting av naturen

Watt: lysstyrke (3. klasse)

Watt: strømstyrke (4. klasse)

Og det var o-faget….

Nils Christie: En dannet rabulist

Nils Christie2Nils Christie døde i går (27. mai 2015). Han ble 87 år. Kjørt ned av trikken, på sykkel, som han brukte over alt. Selv til møter der antrekket skulle være fint. Det var aldri noe problem, sa han. Han ble 87 år. Det skrives i disse dager mange fine minneord om ham, og de bør vi lese. Minneordene vil selvsagt mest handle om det faget han grunnla: Kriminologi.
Mange, jeg også, husker stadig hans bok “Hvis skolen ikke fantes” fra 1982. Det ga mange av oss som var unge og jobbet med skole mye å tenke på.

Nils ChristieMange husker ham også som “kriminell” naturverner, da han ble bøtelagt for sin deltakelse i Alta-demonstrasjonene rundt 1981. Han begikk bevisst lovbrudd da han var med på forsøkene på å hindre utbyggingen av Alta-kraftverket. Det var både naturvern og vern om samenes rettigheter som var Christies anliggende. “Det er masse ulovligheter som jeg gjerne vil oppmuntre til. Det kan nemlig hende at de folkevalgte gjør noe uriktig, og da er det fint om det kan rettes opp”
Christie var ivrig på ski. Han kunne påtreffes utenfor de store løypene, langt inne i Nordmarka og på Krokskogen. Godt etter passerte 85 år. På treski, med bambusstaver og i nikkers og gammel anorakk. Alltid vennlig, på en nesten forfinet måte. Han hadde en merkelig kombinasjon av å være en slags “dannet rabulist”. Maktkritisk, men alltid høflig, vennlig, nesten kjærlig, også overfor dem han på sak var dypt uenig med.
Det var Pisa som “bragte oss sammen”, (det beste jeg kan si om Pisa, antakelig… )
Da Pisa og økende testing og “læringstrykk” festet grepet om norsk skolepolitikk, gikk Christie ut med forsvar for den norske skolen og dens verdigrunnlag. Hvem skulle tro at forfatteren av “Hvis skolen ikke fantes” skulle havne på akkurat den barrikaden? Jeg fikk mange fine møter med Nils Christie det siste drøye tiåret. Nå er det slutt. Han ble kjørt ned på sykkel, på vei til et møte med Torbjørn Røe Isaksen, kan jeg lese. Jeg antar at det var Røe Isaksen som hadde invitert ham. Det tjener ministeren til ære.

Lærerne: Fra profesjon til målstyrt funksjonær?

Les artikkelen, publisert i Pedagogisk Profil, nr 2 2015

Sjøberg_Lærere-fra_profesjon_til_funksjonær_Ped_Profil_2_2015

Den norske læreplanen har en generell del. Den angir de overordne­de perspektivene for skolen. Mye handler om læreren. Som dette:L97_LARGE

Den gode lærer kan sitt fag – sin del av vår felles kulturarv. Slik fagkunnskap kan en ikke vente at barn og unge skal utvikle på egen hånd. [….] En lærer må derfor beherske faget godt, både for å kunne formidle med kyndighet og møte de unges vitelyst og virketrang.

Lærere må kjenne kunnskapens grenser og muligheter – også for å holde seg à jour og vokse i kompetanse når ny viten vinnes gjennom faglig utvikling eller forskning. En lærer som skal fungere godt, må selv ha mulighet for å komme videre i sin egen utvikling gjennom etter- og videreutdanning.

Slik beskrives den myndige og kyndige læreren i nesten litterære vendinger.

Den generelle del av læreplanen kan få lærere til å rette ryggen, se seg i speilet og gå stolt til sin gjerning. Men nå vil Høyre/ FrP-regjeringen sette strek over denne planen, de vil erstatte den med noe mer tidsriktig, heter det. Antakelig et bedre “styringsingsinstrument”. Og da hjelper det ikke at denne planen antakelig er det eneste dokumentet som lærerne liker, og til og med leser med glede og kanskje begeistring

(Les artikkelen, publisert i Pedagogisk Profil, nr 2 2015)

Sjøberg_Lærere-fra_profesjon_til_funksjonær_Ped_Profil_2_2015

José Mariano Gago – personal memories

marianogagohd

José Mariano Gago, one of Europe’s most remarkable scientist and politicians has passed away, only 66 years of age. He was an important person for the struggle for democracy in Portugal in the 1970’s, a key researcher at CERN, and a great minister of science, research and education in Portugal. He has created Ciência Viva, Europe’s most celebrated initiative for what he always called “science culture”.

I had the pleasure of working with him for 20 years. I also learned to know as an extraordinary warm and caring person, always being interested in the welfare and happiness of other people. He will be remembered – and we will miss him.

Here are some notes in his memory, written for the site Homenagem José Mariano Gago, established by friends and colleauges  http://www.marianogago.org/

José Mariano Gago _in memory

Heldagsskolen og forskningen

Forskningen gir ikke entydige svar, i alle fall ikke på verdispørsmål og hva slags samfunn vi vil ha.

Jeg har et leserinnlegg i Klassekampen 22.april 2015 (bildet). Teksten står også her….

Heldagsskolen_KK_22April2015Klassekampen 20. april preges av et oppslag om heldagsskolen. Forsida forteller at: “Venstresidas storsatsing på heldagsskole: Bygger ikke på forskning.” Overskriftene inne i avisa forsterker det sterkt negative og ikke minst politiske inntrykket: flere norske partier er på ville veier, de handler i strid med det forskningen kan fortelle.

Som så ofte, er det professor Thomas Nordahl som er sannhetsvitne. Det han sier i intervjuet inne i avisen er heldigvis nokså nøktern og forsiktig. Jeg antar også at det ikke er han som “går ut” med dette i media, men at han blir spurt og derfor kommer med svar. Det er greit nok, og på akkurat dette området er Nordahl på hjemmebane, så han kan også bygge på egne arbeider.

Men oppslaget fungerer noe bastant, som om han nærmest avviser heldagsskole ut fra sitt forskningsmessige belegg om at det ikke virker som man hadde tenkt.

Reformer i skole og samfunn bygger sjelden på bare forskning. En reform kan også være politisk, ideologisk og verdimessig begrunnet, eller ut fra praktiske hensyn som familie- og arbeidsliv. I dette tilfellet kan slikt spille inn, og det er helt legitimt.

Og “heldagsskole” er heller ikke noe entydig begrep, som forskning kan undersøke om “virker” eller ikke virker. Det samme gjelder selvsagt også for effekten av “skole” mer generelt. Det finnes gode og mindre gode skoler, og vi nedlegger ikke den norske skolen fordi det viser seg at den ikke oppfyller alle de forventninger man har til den.

En heldagsskole må fylles med innhold, personale og aktiviteter, og dette kan utformes på så ulik måte at man ikke på forhånd kan si noe om det har de virkninger man har tenkt seg.

Både professorer og journalister må være både kritiske og selvkritiske når man hevder “forskning viser at…”

Forskning gir ikke alltid entydige svar, i alle fall ikke på verdispørsmål.

Hva PISA-testen måler

Sjøberg, S. (2014) Hva PISA måler. Bedre Skole 2014 ;Volum 4. s. 70-76

Pisa-testen legger premissene for norsk skolepolitikk og for folks bilde av kvaliteten i norsk skole. Men det synes å være store uklarheter om hva Pisa faktisk måler. Dette kan gi grobunn for grunnleggende misforståelser.
I denne artikkelen ønsker jeg å stille spørsmålet: Hva er det Pisa måler? Når man skal vurdere dette, er det rimelig å ta utgangspunkt i hva OECD i sine publikasjoner og presentasjoner helt fra 1999 fram til i dag selv hevder at de måler.

Les mer….

Hattie-opplegg i Kristiansand, April 2015. Les med kritiske øyne…

For kr 4750 kan man delta på en dagskonferanse på Kilden Konserthus i Kristiansand. Der kan man også høre hans norske disippel Thomas Nordahl. Arrangøren er selskapet til James Nottingham, en sjarmerende og scenevant engelsk lærer med sans for gode historier. Hans konsulentfirma har fått lisens og enerett på “Visible Learning Plus”, et program bygd på Hatties bok av samme navn. Oppleggene selges skoler og kommuner, og på kurset får man et regneark slik at de kan regne ut elevens læringsutbytte, for en pris av drøyt 10 000 kr. Dagen etter Kristiansand kommer omtrent samme opplegg til Danmark, der Hatties stjerne lyser ennå klarere. Kalenderen forteller at det er mange slike besøk i Skandinavia i tiden som kommer.

Leder for Oppvekststyret i Kristiansand åpner konferansen…

Les mer kritiske øyne — og sjekk de linkene som oppgis i programmet.

Konferanse_med_John_Hattie_i_Kristiansand