Korea: enda et forbilde for skolen?
(Dagens Næringsliv 22. aug 2015, noe endret og utvidet tekst)
Svein Sjøberg, fysiker og skoleforsker

 Internasjonale skoletester skaper global panikk. Størst av alle er OECD’ eget PISA-prosjekt. DNs Eva Grinde (15/8) har kommet over en bok om det som presenteres som Pisa-vinnere av en amerikansk feature-journalist, Amanda Ripley. Et lite forlag i Norge har funnet at den bør komme ut på norsk. En smule kildekritikk hadde vært bra for en ellers god journalist. For denne boka har lite å bidra med annet enn fordommer. Den handler da heller ikke om norsk skole, men om skolen i

Finland, Polen og Sør-Korea.

Basert på boka skriver Grinde at “Som USA utmerker Norge seg bare på én skala, nemlig den som viser pengebruk per elev.” Det er riktig at Korea ligger lavere i bruk av offentlige midler, men det kan være interessant at i Korea bruker foreldrene like mye på som staten på ekstra privatundervisning. Ja, det er faktisk flere lærere som jobber ved “cram-schools”, private puggeskoler, enn vanlig skole. Familiene ruinerer seg for at deres håpefulle skal få best mulig testresultater i et nådeløst jag etter høy skåre. Annet innhold i livet må de unge sette på vent.

For noen år siden hadde DN en artikkel om skolen i Korea under overskriften “D-dag for slit og pugging”. I reportasjen leser man at “Fremtiden til nesten 600 000 sørkoreanske tenåringer avgjøres under en ni timer lang eksamen i dag. Andre studenter får fri, kirkene holder nattåpent med fellesbønn og børsen utsetter åpningen. En best mulig utdannelse betyr alt i Sør-Korea.” (DN, 13. nov 2008).

New York Times har en lederartikkel (6. nov 2013) der de skriver om “Asia’s Exam Mania”.  Les den her:
http://www.nytimes.com/2013/11/07/opinion/asias-college-exam-mania.html?_r=0
Der trekker de fram at det er omfattende fattigdom blant kommende pensjonister i Korea fordi de har investert all sin inntekt i utdanning av sine barn. Så er da også fødselsraten nede i 1,2 per kvinne, flere barn kan de ikke investere i. Et barn som ikke makter eksamenspresset er en katastrofe for familien. Ikke rart at selvmordsraten i S-Korea er den høyeste i verden. New York Times trekker også fram at for de studentene som klarer seg fram til høyere utdanning, møter et universitet med uvanlig lavt nivå etter internasjonal standard. Det samme meldes for øvrig fra Japan, en av de andre Pisa-vinnerne.

De to andre landene som omtales som Pisa-vinnere i den aktuelle boka er som nevnt Finland og Polen. Da bør man kanskje minne om at Norge faktisk ligger bedre an i Pisa enn Polen, omtrent midt i laget blant OECD-landene.
Interessant er det også at Finland, som ganske riktig har toppet Pisa-rangeringer, er det landet som i siste Pisa-test hadde aller størst (og nokså uforklarlig) tilbakegang av alle 65 deltakerland. Finland har også den største kjønnsforskjellene på Pisa-testen (i jenters favør) av alle land. De finske elevene er også de som ligger aller lavest i interesse for naturfagene. De kan ikke tenke seg å gå videre med slike fag. Kanskje bør vi se på mer fra Pisa enn bare rankinglista? For Pisa har nemlig mange svært interessante data ut over “resultatlista”.
Men den amerikanske bestselgerboka nevner ikke slike data, selv om de kommer fra Pisa. For vi bør vel stole på Pisa?

Kanskje bør man også nevne at Korea, med sine nesten 50 millioner innbyggere ikke har hatt en eneste nobelprisvinner. Det har de felles med de andre asiatiske Pisa-toppene. Som demokrati er kanskje heller ikke Korea vårt fremste forbilde?

Stadig nye land kommer som reisemål for politikere og byråkrater som gripes av Pisa-angst. Det er liten grunn til å la Korea være reisemål.