“Dårligere med PC” (eller??) Dagbladet 5. okt. 2015

Dagbladet_PC_5Okt_2015

Dagbladets forside 5. oktober 2015 annonserer at elevene blir DÅRLIGERE MED PC” To sider (mest bilder) i avisen er viet saken, se nedenfor. Deler av stoffet er intervju med meg. Ikke feilsitert — men jeg kjenner meg helt ikke igjen.

Dagbladet2_PC_5Okt_2015

Derfor: Nedenfor gjengir mine utsagn, slik Dagbladets journalist fikk dem etter at jeg hadde lest sitatsjekk. Det var (selvsagt) ikke mye av dette som havnet i artikkelen, men det ble kryssklippet på en måte som ble noe merkelig. Det ser også ut til at jeg kommenterer en ny PISA-undersøkelse. Det er ikke tilfelle. Det dreier seg om “gamle” data, presentert i en ny rapport fra OECD: “Students, Computers and Learning — Making the Connection” http://www.oecd.org/education/students-computers-and-learning-9789264239555-en.htm

Mine svar i intervjuet var slik, og de gir kanskje et mer nyansert bilde enn det som kom fram i avisen:

Selvsagt skal de digitale hjelpemidlene brukes i skolen. På sitt beste og til riktig formål er de utvilsomt nyttige.. I alle fag kan digitale hjelpemidler åpne for mange nye muligheter til å tilegne seg både kunnskap og ferdigheter. I noen fag har den digitale teknologien åpnet muligheter vi tidligere ikke kunne drømme om. Men det er selvsagt ikke noe mål i seg selv at man skal bruke mest mulig datateknologi, slik man av og til kan få inntrykk av.

Skolen blir ikke automatisk bedre av at vi bruker mye penger på digitale verktøy. Ofte investeres det i utstyr uten annen begrunnelse enn at det må man jo ha. Uten klare planer, mål og visjoner blir det fort en feilinvestering.

Læreren er helt sentral for god læring, kanskje spesielt når man tar i bruk digitale verktøy. Drømmen om at ny teknologi skal erstatte læreren er like fjern nå som tidligere. Vi trenger dyktige, kvalifiserte og kritiske lærere, noen som kan kontrollere bruken og si “nå lukker vi dataskjermen”. Datafrie soner og datafrie timer kan være like viktig som flotte datarom eller iPader til alle elevene. Læreren må ta kommando og ha styringen.

Rapporten fra OECD viser at det ikke er noen sammenheng mellom store investeringer og gode resultater. Finland ligger som kjent på Pisa-toppen, men ligger langt under gjennomsnittet i bruk av IKT i skolen. Norge ligger på topp i databruk, både på skolen og i dagliglivet. Likevel ivrer mange for å få mere data inn i norsk skolen – for å nå igjen Finland på Pisa. Kanskje er det også interessant at også Japan, som også gjør det godt på internasjonale studier, i stor grad bruker tavle og kritt, mens vi sverger til digitale smartboards.

Også innen hvert enkelt land ser vi at de elevene som bruker mest IKT slett ikke er de som skårer høyest.

(Jeg ble spurt om multitasking er OK, og svarte):
Datamaskiner utfører ofte flere oppgaver samtidig, og vi kaller det multitasking. Vi bruker samme uttrykk når mennesker gjør mange ting på en gang. slikt. Det er greit for maskiner, men neppe bra vår hjerne, i alle fall ikke når den må tanke. Men vi kan godt både gå en tur i skogen og samtidig tenke og snakke om noe som krever konsentrasjon. Da går den ene operasjonen på “autopilot”, nærmest automatisk. Jeg er ikke spesialist på hjerneforskning og denne typen psykologi, men jeg ser at fagfolk advarer mot å tro at multitasking er spesielt gunstig eller ønskelig.

Digitale tekster har ofte mange lenker som på sitt beste kan muliggjøre faglige utdypinger, men som også kan gjøre at man mister tråden og den logiske oppbyggingen som det kan være i en sammenhengende tekst. I den digitale verden hopper vi frem og tilbake, og det blir fort mange sidespor og assosiasjoner. Jeg tror at papiraviser og bøker er mye bedre egnet til å lese grundig enn digitale og multimodale tekster med fristende lenker og sidespor.

Jeg vil til og med slå et slag for den gode læreboka. Der kan man finne en faglig oppbygging og systematikk som er like viktig i dag som noen gang tidligere. En slik framstilling i en god lærebok kan man også gjøre mer personlig, ved understrekninger og kommentarer i margen. Jeg har hatt stor glede av gjensyn med noen av mine gamle lærenøker. Mine gamle understrekninger og små kommentarer minner meg om hvordan jeg jobbet og kjempet med stoffet. Slikt kan man også gjøre i en digital bok, men jeg tror nok at håndskrevne notater og utropstegn i margen gir deg et annet forhold til det du leser. Det å kunne følge en lærebok og holde konsentrasjonen er nå blitt en svært viktig og etterlengtet egenskap. Men boka må selvsagt være god!

Mange tror at kunnskap foreldes raskt, slik at den blir uriktig når tiden går. Dette er en grov misforståelse. I mange fag er grunnstrukturen de bærende tankene, ideene og teoriene forbløffende stabile. Selv er jeg fysiker, og det vi fremdeles kaller moderne fysikk, som relativitetsteori og kvantemekanikk, er omtrent hundre år. Og stadig like “moderne” Selv Newtons mekanikk står støtt etter mer enn 300 år,. Slik er det også i matematikk og andre fag – selv om det selvsagt er kommet mye nytt i tillegg. Fakta og informasjon endres raskt, men fagenes grunnstruktur er mer stabile enn mange er klar over. De påstått raske endringene i kunnskapen er etter min mening altså ikke noe godt argument for å bruke stadig oppdatertes digitale tekster.

Dagbladets journalist spør i en mail noe senere: “Har du hadde noen konkrete råd til bruk av PC i skole/fritid? Hva er mest hensiktsmessig? Ta pauser? Burde foreldrene passe på?”

–          Jeg svarer:
Når vi snakker om databruk, er det viktig å få fram at det ikke er noen spesiell forskjell på smart-telefoner, nettbrett, pc eller Mac. De har vi hovedsak de samme funksjoner både for kommunikasjon, sosiale medier, spill og delvis også skolearbeid. Disse mediene har det til felles at de nærmest kan virke vanedannende og ta alt for mye tid — på bekostning av mye annet. Det er, her som ellers, viktig at foreldre følger med på bruken, så langt det lar seg gjøre. Brukt på riktig måte, åpner jo informasjonsteknologien fantastiske muligheter både til kommunikasjon, lek og læring. Og her, som ellers, er det viktig med måtehold og fornuft, nettopp fordi denne teknologien er så vanedannende og altoppslukende. Jeg tror ikke det kan gis andre råd enn å følge med og bruke alminnelig sunn fornuft. Timevis bruk av sosiale medier hver dag går nødvendigvis på bekostninga av andre aktiviteter. Jeg har liten tro på at man kan lage strenge “regler” for databruken. Måtehold, og foreldre som viser interesse og følger godt med er det viktigste.

Korea som forbilde for norsk skole? (DN, 22. aug 2015)

Korea: enda et forbilde for skolen?
(Dagens Næringsliv 22. aug 2015, noe endret og utvidet tekst)
Svein Sjøberg, fysiker og skoleforsker

Korea_forbilde Internasjonale skoletester skaper global panikk. Størst av alle er OECD’ eget PISA-prosjekt. DNs Eva Grinde (15/8) har kommet over en bok om det som presenteres som Pisa-vinnere av en amerikansk feature-journalist, Amanda Ripley. Et lite forlag i Norge har funnet at den bør komme ut på norsk. En smule kildekritikk hadde vært bra for en ellers god journalist. For denne boka har lite å bidra med annet enn fordommer. Den handler da heller ikke om norsk skole, men om skolen i

Finland, Polen og Sør-Korea.

Basert på boka skriver Grinde at “Som USA utmerker Norge seg bare på én skala, nemlig den som viser pengebruk per elev.” Det er riktig at Korea ligger lavere i bruk av offentlige midler, men det kan være interessant at i Korea bruker foreldrene like mye på som staten på ekstra privatundervisning. Ja, det er faktisk flere lærere som jobber ved “cram-schools”, private puggeskoler, enn vanlig skole. Familiene ruinerer seg for at deres håpefulle skal få best mulig testresultater i et nådeløst jag etter høy skåre. Annet innhold i livet må de unge sette på vent.

For noen år siden hadde DN en artikkel om skolen i Korea under overskriften “D-dag for slit og pugging”. I reportasjen leser man at “Fremtiden til nesten 600 000 sørkoreanske tenåringer avgjøres under en ni timer lang eksamen i dag. Andre studenter får fri, kirkene holder nattåpent med fellesbønn og børsen utsetter åpningen. En best mulig utdannelse betyr alt i Sør-Korea.” (DN, 13. nov 2008).Korea_exams_DN_2008

New York Times har en lederartikkel (6. nov 2013) der de skriver om “Asia’s Exam Mania”.  Les den her:
http://www.nytimes.com/2013/11/07/opinion/asias-college-exam-mania.html?_r=0
Der trekker de fram at det er omfattende fattigdom blant kommende pensjonister i Korea fordi de har investert all sin inntekt i utdanning av sine barn. Så er da også fødselsraten nede i 1,2 per kvinne, flere barn kan de ikke investere i. Et barn som ikke makter eksamenspresset er en katastrofe for familien. Ikke rart at selvmordsraten i S-Korea er den høyeste i verden. New York Times trekker også fram at for de studentene som klarer seg fram til høyere utdanning, møter et universitet med uvanlig lavt nivå etter internasjonal standard. Det samme meldes for øvrig fra Japan, en av de andre Pisa-vinnerne.
KOREA_forbilde DN

De to andre landene som omtales som Pisa-vinnere i den aktuelle boka er som nevnt Finland og Polen. Da bør man kanskje minne om at Norge faktisk ligger bedre an i Pisa enn Polen, omtrent midt i laget blant OECD-landene.
Interessant er det også at Finland, som ganske riktig har toppet Pisa-rangeringer, er det landet som i siste Pisa-test hadde aller størst (og nokså uforklarlig) tilbakegang av alle 65 deltakerland. Finland har også den største kjønnsforskjellene på Pisa-testen (i jenters favør) av alle land. De finske elevene er også de som ligger aller lavest i interesse for naturfagene. De kan ikke tenke seg å gå videre med slike fag. Kanskje bør vi se på mer fra Pisa enn bare rankinglista? For Pisa har nemlig mange svært interessante data ut over “resultatlista”.
Men den amerikanske bestselgerboka nevner ikke slike data, selv om de kommer fra Pisa. For vi bør vel stole på Pisa?

Kanskje bør man også nevne at Korea, med sine nesten 50 millioner innbyggere ikke har hatt en eneste nobelprisvinner. Det har de felles med de andre asiatiske Pisa-toppene. Som demokrati er kanskje heller ikke Korea vårt fremste forbilde?

Stadig nye land kommer som reisemål for politikere og byråkrater som gripes av Pisa-angst. Det er liten grunn til å la Korea være reisemål.

Nobel prize winners per capita

Skolen er del av vår kultur – om Singapore som forbilde

Singapore_Klassekampen_Sjoberg_12Aug_2015

Klassekampen 12. august 2015 (her er en utvidet versjon)

Det er flott at Torbjørn Røe Isaksen vil styrke realfagene i norsk skole. Det er også fint at han ønsker debatt og er åpen for at vi skal lære av andre land. I sitt svar til en kronikk av meg i Klassekampen gjentar han sin bekymring for svake norske eksamensresultater i matematikk. De fleste vil dele hans bekymring, men mange er nok i tvil om han vil finne svarene på denne spesifikt norske utfordringen i Singapore.

Ministeren får 8. august drahjelp av Helmer Aslaksen, matematiker med PhD fra USA og årelang erfaring fra Singapore, der han også har hatt en sentral posisjon i landets matematikkundervisning. Han ønsker at vår skole skal ha klarere læreplaner, færre temaer, mer vekt på forståelse og dybde enn på pugg og drill. Dette er synspunkter som mange, kanskje de fleste, vil støtte. Og Ludvigsen-utvalget har signaler i samme retning. Helt spesifikt trekker Aslaksen fram Singapores undervisning i algebra etter deres “Model Method”. Jeg vil selvsagt ikke argumentere mot dette. Likedan er det flott at norske skoler og lærere lar seg inspirere av russiske metoder og av Japans “Lesson Study”.

Vi kan lære mye av andre lands skoler, men når kulturforskjellen er stor, bør man være forsiktig. I min kronikk pekte jeg på en rekke fellestrekk ved de asiatiske Pisa-vinnerne: Shanghai, Singapore, Japan, Korea, Hong Kong, Macao og Taiwan. Aslaksen liker ikke at jeg skjærer alle disse landene over samme kam, og antyder at man slik sprer fordommer og myter. Jeg vil nødig falle i en slik felle, og disse landene er sannelig forskjellige. Men mye er også felles, og i faglitteratur om skole og utdanning bruker man betegnelsen “konfutsiansk kultur” om disse felles trekkene, blant annet knyttet til autoritetstro, lydighet, hardt arbeid og test- og eksamensfokus. Aslaksen skriver da også at “det er mye press i skolen i Singapore, men det skyldes mest kulturelle faktorer, og ikke primært måten det undervises på.” Han er altså enig i at de finnes et sterkt kulturelt press i Singapore (og de andre nevnte landene), men han (og Isaksen?) mener at skolens metoder er uavhengige av kultur og samfunn.

Det er nok de fleste som forsker på internasjonal pedagogikk uenig i. En sentral person i utvikling av skolen i England var Sir Michael Sadler. I sin lange karriere arbeidet han over nær sagt hele det britiske imperium, også på toppnivå. Han var også en av grunnleggerne for det vi i dag kaller komparativ pedagogikk. I en berømt tale sa han dette:

“Når man studerer fremmede utdanningssystemer, må man ikke glemme at det som foregår utenfor skolen betyr mye mer enn det som foregår inne i skolen. Vi kan ikke bare vandre rundt i verdens skolesystemer, som et barn som vandrer i en hage: plukke en vakker blomst fra en og annen busk, og noen blader fra en annen – for så å sette dette i vår egen hage og vente at det skal vokse til en frodig plante.”
Dette skrev han for 115 år siden.

Robin Alexander, kanskje den fremste innen komparativ pedagogikk i dag, sier det like klart:

“Livet i skoler og klasserom er en del av det samfunn vi lever i. Kulturen stopper ikke ved skoleporten. Når man skal analysere og forstå skole og utdanning i andre land, betyr kultur alt.”

Den kulturelle avstanden mellom Norge og de asiatiske Pisa-vinnerne er enorm. Disse landene har for øvrig også dette til felles: de har knapt nok en eneste Nobelbrisvinner i naturvitenskapene. Det har derimot alle de nordiske land. I forhold til folkemengden ligger Danmark, Sverige og Norge nær toppen, mens Finland er nede på 22. plass med sine to prisvinnere. Singapore og Korea har ingen, og selv enorme Kina har bare 4. De få asiatiske forskerne som har fått nobelpriser er enten utdannet i vesten eller har forskerstillinger i vestlige land, stort sett i USA.

Nobel prize winners per capita

Til tross for dette skaper de asiatiske landenes høye plasseringer på de internasjonale skoletestene PISA og TIMSS nærmest panikk i mange land. I USA, som opplagt er har verdens ledende forskningsmiljøer, er panikken aller størst. Ved lanseringen av de siste internasjonale testene var regjeringens pressemelding slik: “A number of nations are out-educating us today in the STEM disciplines—and if we as a nation don’t turn that around, those nations will soon be out-competing us in a knowledge-based, global economy.”

I alle de asiatiske land som er nevnt her, diskuterer man nå hvordan man skal endre den nærmest kvelende skole- og utdanningskulturen som er deres arv. Dette innlegget i diskusjonen om fraværet av nobelpriser og annen toppforskning er typisk:

“I Singapore trenger vi en radikal endring i mentalitet. Vi må få en kultur preget av nysgjerrighet, villighet til å utfordre autoritet, tenke selvstendig og uavhengig, våge å ta risiko. Vi må også lære å arbeide i team, dele erfaringer, tenke og planlegge for mer enn neste dag.”

I alle de asiatiske land som er nevnt her, diskuterer man nå hvordan man skal endre den nærmest kvelende skole- og utdanningskulturen som er deres tusenårige arv. Mens eksperter fra asiatiske Pisa-vinnere ønsker en skole som i større grad likner på den nordiske både i verdigrunnlag og pedagogikk, drar vestlige delegasjoner til Shanghai, Singapore og Korea for å se lyset. I flere land kopierer man også det testregimet som er en del av den asiatiske kulturen, og som de altså selv ønsker å bli kvitt.

Hvis Isaksen vil styrke matematikken (og andre fag, håper jeg) i norsk skole, bør han legge opp til at initiativrike lærere og skoleledere får frihet, tid og midler til forsøksvirksomhet, gjerne inspirert av andre lands erfaringer, og at de kan få anledning til å dele sine erfaringer med kolleger underveis og i etterkant. I Norge har vi for eksempel Landslaget for matematikk i skolen (LAMIS). Kanskje ministeren kan stimulere og smøre lærernes egne faglige organisasjoner til å hente ideer og prøve ut nye metoder i både matematikk og andre fag? Dette er i alle fall bedre enn at politikere og “skoleeiere” sendes på reiser til Hattie- og Pisa-land. Det bør være fagenes lærere og forskere som får initiativet i vår skoleutvikling, ikke internasjonale aktører, guruer og konsulenter. Og mer eller mindre kommersielle interesser.

Singapore og norsk skole: forbilde eller skremmebilde? (Klassekampen 27. juli 2015)

Klassekampen_Mattefobi_27_juli_2015

Norsk skole kan selvsagt lære av erfaringer i andre land. Men kanskje er det ikke fra de asiatiske Pisa-vinnerne (Shanghai, Singapore, Korea, Japan, Macao og Hong Kong) vi bør hente våre ideer og idealer? For i flere av disse landene er mattefobi og eksamensangst høy, det er også selvmordsraten blant ungdom. Mens livslykke og selvtillit er lav. Kanskje bør man også minne om at disse landene ikke akkurat er noen mønstersamfunn som demokratier?

Singapore og norsk skole: forbilde eller skremmebilde?
Svein Sjøberg,  Kronikk, Klassekampen 27. juli 2015

Singapore

“Norge har et realfagproblem” gjentar Torbjørn Røe Isaksen ofte. På mange måter har ministeren rett. Vi har utfordringer knyttet både til faglig kvalitet i skolen og til elevenes videre valg av studier og fordypning, både for matematikk, naturvitenskap og teknologi. Vi trenger gode analyser av hva som er problemet og hvordan vi skal komme videre. Men noe er nokså sikkert: tidlig bruk av karakterer og stadig flere lokale, nasjonale og internasjonale tester vil neppe gjøre norske elever mer begeistret, motivert og interessert. Mange ungdommer har i dag både mattefobi og eksamensangst. Dette er ikke medfødte lidelser, de skapes på skolen. Og de har økt i det siste.

Ministeren hevder i intervjuer i NRK og debattinnlegg i Aftenposten at vi bør se til Singapore for å komme videre. Bak interessen for Singapore ligger selvsagt deres gode resultater på Pisa-testen. Norske politikere har i flere år valfartet til land med høye Pisa-skår. Og i OECD er de stolte over at de har klart å lage en nærmest global gullstandard for skolens kvalitet. Politikerne har ofte reist til Finland, men også til Canada og New Zealand, også kjent som Hattie-land. For både Pisa- og Hattie-rangeringer slukes i rå tilstand her til lands, og interessen for å kopiere vinnerne er utbredt.

Nå er det altså Singapore som er destinasjonen, for der mener Røe Isaksen at man kan finne løsningen på den norske skolens realfagproblem. Og realfag blir øyeblikkelig forstått som matematikk, til og med konkretisert til det å lære algebra så tidlig som mulig.

Men hvorfor akkurat Singapore? Jo, de skårer altså høyt på Pisa, men ligger slett ikke på toppen. Der troner Shanghai som en klar ener på alle tre Pisa-fagene. Og man bør merke seg at alle de de syv første “landene” på Pisa er fra samme region i Asia: Shanghai, Singapore, Hong Kong, Taiwan, Korea, Macao, og Japan. Disse kulturene har mye felles, både språklig og fordi er knyttet til en tusenårig tradisjon av filosofi og idealer. Forenklet kan si at de alle har basis i en Konfusiansk livsfilosofi. Verdier som lojalitet, respekt for familie og øvrighet samt betydning av utdanning, studier og hardt arbeid er sentralt. Hierarkiene er også klare; yngre skal ha respekt for eldre, og kvinner skal ha respekt for menn. Og alle skal respektere regjering eller hersker.

Denne livs- og samfunnsfilosofien ligger til grunn for den skolen de har i dag. Det er betydelige forskjeller mellom disse landenes skoler, men de er alle preget av enorme forventninger og et tilsvarende press mot barn fra svært tidlig alder. Foreldene satser alt: de må få barna inn på riktig førskole, og i tillegg må de plusse på med privatundervisning. I Singapore har fire av fem barnehagebarn privatundervisning. Slik kan de få gode testresultater som kan bringe dem videre til beste skole. Der fortsetter kjøret, og nær sagt alle elever har ekstra-undervisning betalt av foreldrene (Staits Time 5. Juli 2015). Avisen skriver at barneskolens slutter i en “do-or-die exam and a ticket to a good school.”

Testene betyr nesten alt for videre skjebne til både barnet og deres familie, både materielt og som “ære”. Oppveksten preges av dette, og dette setter sine spor. Det meldes om økende stress, og i flere av landene selvmordsraten svært høy. I Syd-Korea er den tre ganger høyere enn i Norge. I Kina har det vært tabu å snakke om selvmord, men nå kommer det det data også på dette, og mange slår nå alarm. Kinesiske kilder hevder at ett av fire barn i Shanghai har vurdert selvmord. En ledende psykolog i Kina knytter dette direkte til grunnskolen: “There is a clear connection with the country’s basic education system“(chinadaily.com).

Sentrale politikere i flere av de nevnte landene er bekymret. De ønsker et bedre liv for de unge og de ønsker et samfunn basert på andre verdier. De mener dessuten at også næringslivet vil tjene godt på at de unge er mer allsidig utviklet og at de har optimisme, glede og selvtillit. Det er nå politiske initiativ til å få fram et nytt system for vurdering i skolen i Kina, med mindre vekt på standardiserte tester, kjedsomhet og eksamensangst og med større vekt på motivasjon og engasjement, bedre forhold mellom lærer og elev og større vekt på kroppsøving og fysisk helse.

Vi kan selvsagt lære mye av andre land. Det gjelder på de fleste områder, selvsagt også for skole, forskning og høyere utdanning. Rangering etter Pisa-gir én rangering, mens rangering etter helse og livskvalitet, glede, motivasjon og trivsel gir andre rangeringer, minst like viktig for både samfunnet og den enkelte.

Både i verdens helseorganisasjon og i FN-systemet har man data som er viktige. De siste årene er det laget en egen “World Happiness Report” basert på slike data. Det høres kanskje naivt å lage en rangering av land etter “lykke”, men det er viktig å se hva som inngår i denne indeksen. Noen data er mer eller mindre objektive, så som levealder, fysisk og psykisk helse, økonomi og kjøpekraft, utdanning, kriminalitet, tilgang til rent vann og frisk luft, til natur osv. Men indeksen omfatter også mer subjektive data, dels basert på meningsmålinger: som ytringsfrihet og rettssikkerhet, følelse av å kunne treffe egne valg og ha kontroll over eget liv, fravær av korrupsjon, tillit til myndigheter og til folk, også de man ikke kjenner. Og følelsen av å leve et verdig og meningsfullt liv i et rettferdig samfunn der forskjellene mellom folk ikke er urimelig store. Mye av dette inngår i det indeksen kaller lykke.

De nordiske land kommer svært bra ut på samleindeksen over lykke. Norge er nr 4, rett bak Sveits, Island og Danmark. Rett bak Norge ligger Canada, Finland, Nederland og Sverige. Og bak dem kommer New Zealand og Australia.

Hvor havner de asiatiske Pisa-vinnerne på denne lista? Singapore er høyest, men kommer først på plass 23 (omtrent som Tyskland). Taiwan er nr 38, Japan nr 46, Korea nr 47 og Hong Kong helt nede på plass 72. Den suverene PISA-vinner Shanghai er som kjent en metropol i Kina, og er ikke med, heller ikke Macao. Stakkars Hellas havner helt nede på plass 102, enda data er 2-3 år gamle. Det gir også noe å tenke over i disse dager.

Røe Isaksen vil bruke Singapore som inspirasjon for norsk skole. Det er grunn til å håpe at han og andre vil se på et noe bredere tilfang av statistikk før de velger sine forbilder. Men hvis han tenker seg til Shanghai, bør han forte seg, for de vurderer i følge Washington Post å trekke seg fra videre deltakelse i Pisa. Pisa måler ikke det som betyr noe, sier sentrale politikere.

Det ulmer i skolen (Kronikk, Morgenbladet juni 2015)

Kronikk_Morgenbladet_juni_2015

Lærerne: Fra profesjon til pedagogisk drone?

Det ulmer i norsk skole. I Norge startet dette skoleåret med en lærerstreik. Den første på mange år. Lærernes misnøye dreier seg ikke om penger, men om profesjonens integritet og identitet. Lærere vil ikke være målstyrte pedagogiske droner som kan programmeres med “evidensbaserte metoder” til å bombe kunnskap inn i barn.

Les kronikken i Morgenbladet juni 2015

Sjoberg_morgenbladet_Juni_2015_det_ulmer_i_skolen

Bakgrunn: Skolekonflikter

Skole og utdanning et blitt et globalt marked. OECD/Pisa og kommersielle interesser puster til ilden. Internasjonale tester og rangeringer skaper panikk i utallige land. Forhastede skolereformer innføres for å klatre på rangeringene. Den offentlige skolen er under stress. Lærere aksjonerer og forskere protesterer.

Resultat: Strammere styring og mer kontroll av skoler og lærere. Målstyring, standardiserte tester, rangering av skoler, lønn basert på testresultater, privatisering og kommersialisering, krav om “evidensbasert” styring av pedagogikken.

Norge: Lærerstreik skoleåret 2014/15 mot Kommunenes Sentralforbund. Fagforening i utakt med medlemmenes krav. Foreløpig kompromiss, men uro blant lærere. Statusfall. Voksende lærermangel.

Sverige: “Kris i skolan”. Kommunalisering og profittbaserte “friskoler”. Fallende skoleresultater, økende ulikhet mellom skoler og ut fra sosial bakgrunn. Svikt i rekruttering til læreryrket. Statusfall.

Danmark: Lærerstreik og lockout. Forverret arbeidssituasjon for lærere. Lærerflukt fra skolen, svikt i rekruttering. Rettssaker og statusfall.

Finland: “PISA-vinner” (fordi de kopierte svensk skole rundt 1990). Har (foreløpig) vært immune mot markedsliberale tendenser. Små ulikheter mellom skoler og elever. Læreryrket det mest populære. Femårig lærerutdanning på universitet. Lite testing, ingen rangering. Autonomi til lærerne.

USA og England: Store konflikter om skolen og lærerprofesjonen. Den offentlige skolen under stress. Samme konflikter, men mye, mye verre enn i Norden.

Continue reading

Her alle inhabile. Om lærebøkene i o-faget. (ønskereprise fra 1996)

O-fag-bøkene til Universitetsforlaget dominerte markedet i et titalls år.

O-fag-bøkene til Universitetsforlaget dominerte markedet i et titalls år.

Bokessay_o-fag_Sjoberg_prosaboka

20-års-jubileet for det faglitterære tidsskriftet Prosa (juni 2015) er som alltid god lesing. I et intervju får jeg usedvanlig positiv omtale av redaktør Mari Toft (som opererte under psevdonymet Syphilia Morgenstierne). Hun sier om sin redaktørperiode:
“Den største enkeltprestasjonen må ha vært Svein Sjøbergs rapport i nr 4/1996 om hvor dårlig det var fatt med samtlige lærebøker i det såkalte o-faget, en konstruksjon som dekket både naturfag og samfunnsfag, og som heldigvis ble borte like etter. Essayet hans er rystende lesning den dag i dag.
Selv med sin universitetstilknytning (sic!) tilhører Svein Sjøberg den meget eksklusive gruppen uavhengige intellektuelle i Norge.”

På utallige (2-3) oppfordringer kommer ønskereprisen her. også dette skrevet under et åpenbart psevdonym, Nievs Grebøjs.
O-faget var et trist kapittel, men Naturfagutredningen, som jeg ledet for KUF i 1993-95, var grunn nok til at det ble slutt på denne galskapen. Naturfag kom tilbake i den norske læreplanen.

– Skolebøker som ble skrevet av folk som ikke kan fagene, godkjent av folk uten fagkunnskap, og brukt av lærere uten faglig bakgrunn. Da måtte det gå galt… –
Bokessayet ble også trykket i Prosaboka, som Mari Toft ga ut 2007 på sitt eget forlag, Fritt og Vilt.
Les, le og lær.
Bokessay_o-fag_Sjoberg_prosaboka

Her er utdrag fra bøkenes leksikon:
“Fakta: det som er sant”:

Atom: minste del av et stoff, mest brukt om atomkraft (4. klasse)

Bakterie: celle som kan være årsak til sykdom eller råte

Basill: sykdomsbakterie

Virus: sykdomsbasill (3. klasse)

Virus: smittestoff (4. klasse)

Infeksjon: smitte av bakterier

Bre: isrest fra istiden

Data: opplysninger, helst fra en datamaskin

Datamaskin: maskin som lagrer og gjengir opplysninger

Elektrisitet er mangel på «noe»

Energi er kraft

Globus: jordkule med påtrykt kart

Globus: kule som er et bilde av jorda (4. klasse)

Høytrykk: fint vær, motsatt av lavtrykk

Lavtrykk: uvær

Atomkraft: kjernekraft

Kjernekraft: atomkraft

Puls: støt av blod i blodårene

Sikkerhetsnål: eldgammel festenål

Skjermbilde: fotografi av organer inne i kroppen

Stråling: radioaktivt utslipp

Utslipp: oftest om røyk eller vann som er forurenset

Forurensning: forsøpling eller forgifting av naturen

Watt: lysstyrke (3. klasse)

Watt: strømstyrke (4. klasse)

Og det var o-faget….

Nils Christie: En dannet rabulist

Nils Christie2Nils Christie døde i går (27. mai 2015). Han ble 87 år. Kjørt ned av trikken, på sykkel, som han brukte over alt. Selv til møter der antrekket skulle være fint. Det var aldri noe problem, sa han. Han ble 87 år. Det skrives i disse dager mange fine minneord om ham, og de bør vi lese. Minneordene vil selvsagt mest handle om det faget han grunnla: Kriminologi.
Mange, jeg også, husker stadig hans bok “Hvis skolen ikke fantes” fra 1982. Det ga mange av oss som var unge og jobbet med skole mye å tenke på.

Nils ChristieMange husker ham også som “kriminell” naturverner, da han ble bøtelagt for sin deltakelse i Alta-demonstrasjonene rundt 1981. Han begikk bevisst lovbrudd da han var med på forsøkene på å hindre utbyggingen av Alta-kraftverket. Det var både naturvern og vern om samenes rettigheter som var Christies anliggende. “Det er masse ulovligheter som jeg gjerne vil oppmuntre til. Det kan nemlig hende at de folkevalgte gjør noe uriktig, og da er det fint om det kan rettes opp”
Christie var ivrig på ski. Han kunne påtreffes utenfor de store løypene, langt inne i Nordmarka og på Krokskogen. Godt etter passerte 85 år. På treski, med bambusstaver og i nikkers og gammel anorakk. Alltid vennlig, på en nesten forfinet måte. Han hadde en merkelig kombinasjon av å være en slags “dannet rabulist”. Maktkritisk, men alltid høflig, vennlig, nesten kjærlig, også overfor dem han på sak var dypt uenig med.
Det var Pisa som “bragte oss sammen”, (det beste jeg kan si om Pisa, antakelig… )
Da Pisa og økende testing og “læringstrykk” festet grepet om norsk skolepolitikk, gikk Christie ut med forsvar for den norske skolen og dens verdigrunnlag. Hvem skulle tro at forfatteren av “Hvis skolen ikke fantes” skulle havne på akkurat den barrikaden? Jeg fikk mange fine møter med Nils Christie det siste drøye tiåret. Nå er det slutt. Han ble kjørt ned på sykkel, på vei til et møte med Torbjørn Røe Isaksen, kan jeg lese. Jeg antar at det var Røe Isaksen som hadde invitert ham. Det tjener ministeren til ære.

Krise! Hvilken krise? (Realfagkrise blir til “mattekrise”)

Krise! Hvilken krise? Svein Sjøberg, Morgenbladet 24. april 2015

morgenbladet-largeMattekrise” forkynner Morgenbladets forside 10. april, og hele 6 sider vies saken. Artikkelstoffet, som handler om utfordringer for realfagene etter i skolen, var utmerket. Ulike perspektiver ble presentert på en etterrettelig og veldokumentert måte. Men mye gikk galt da det hele havnet i avisen.

Matteoppgavene hadde trykkfeil, men den største tabben var nok at desken har oversatt “realfagsproblem” med “mattekrise” i overskriftene. Men hva slags realfagsproblem er det vi har? Problemet for Norges framtid er i alle fall ikke at norske 10-åringer er for svake i aritmetikk, slik noen synes å mene.

Dette merkelige norske begrepet er en slags fellesnevner for alle naturfagene samt matematikk. Ofte inkluderer man også teknologi- og ingeniørfag. Til sammen er dette et enormt fagområde, og man har dekning for å si at Norge har et problem: vi trenger flere som velger slike fag i sin utdanning: teknikere, ingeniører og naturvitere. Og vi trenger flere realfagslærere i skolen. Men Norge har ikke behov for tusener av nye matematikere. Matematikk på høyt nivå er for de få, men i nær sagt alle fag trenger man matematikk som redskap og språk. Spesielt i de andre realfagene.

Mattekrise_Sjoberg_Morgenbladet_Apr24_2015Hva så? Man kan kanskje tvinge eller presse elever til å lære enkel matematikk, i alle fall nok til å komme seg helskinnet gjennom grunnskolen. Men med en slik strategi vil man bidra til at elevene lærer seg å mislike faget. Ved første korsvei vil de velge seg bort, antakelig også unngå fag der det er mye matte. I verste fall vil de kunne utvikle det man kaller matte-angst. “Math anxiety” er en kjent diagnose. Symptomene er godt beskrevet i forskningen, og lidelsen er ikke lett å kurere. Vi vil ikke at skolens lærere og matte-timer skal være smittekilden. Matteprofessor Jan Ubøe sier det slik: “I visse tilfeller føler vi at man plager folk unødig med matte.”

Utfordringen for realfagene, spesielt i grunnskolen, er å vise at både matematikk og naturfag er spennende og viktige. Det er nok lettest å motivere og engasjere med naturfagene. Man kan gjøre forsøk og eksperimenter, dra på ekskursjoner og feltarbeid, besøke vitensentra, forskningsinstitutter og bedrifter. Da kan elevene, slik læreplanen også sier, formulere og forfølge hypoteser, og de kan diskutere og argumentere slik man gjør i vitenskapen. Gode lærere kan gjøre underverker, hvis de har tid til rådighet. Gode og meningsfulle opplevelser kan vekke interesse og sette varige spor. Mange vil også velge slike fag i videre skole og utdanning, de andre vil ha med seg gode minner og verdifull allmenndannelse.

Men hvis fagets mål er å få riktige svar på en skriftlig test, vil slik undervisning være et umulig valg. Da lønner det seg for både lærer og elev å holde seg til læreboka og tradisjonell klasseundervisning.

TTeaching time pre-PISAil slutt dette: Norsk skole har det laveste timetallet i hele OECD til naturfag i skolen, enten vi ser på timetallet eller på andel av den totale undervisningstiden. Merkelig at man ikke har oppdaget dette hvis man ønsker en styrking av realfagene i norsk skole.

Heldagsskolen og forskningen

Forskningen gir ikke entydige svar, i alle fall ikke på verdispørsmål og hva slags samfunn vi vil ha.

Jeg har et leserinnlegg i Klassekampen 22.april 2015 (bildet). Teksten står også her….

Heldagsskolen_KK_22April2015Klassekampen 20. april preges av et oppslag om heldagsskolen. Forsida forteller at: “Venstresidas storsatsing på heldagsskole: Bygger ikke på forskning.” Overskriftene inne i avisa forsterker det sterkt negative og ikke minst politiske inntrykket: flere norske partier er på ville veier, de handler i strid med det forskningen kan fortelle.

Som så ofte, er det professor Thomas Nordahl som er sannhetsvitne. Det han sier i intervjuet inne i avisen er heldigvis nokså nøktern og forsiktig. Jeg antar også at det ikke er han som “går ut” med dette i media, men at han blir spurt og derfor kommer med svar. Det er greit nok, og på akkurat dette området er Nordahl på hjemmebane, så han kan også bygge på egne arbeider.

Men oppslaget fungerer noe bastant, som om han nærmest avviser heldagsskole ut fra sitt forskningsmessige belegg om at det ikke virker som man hadde tenkt.

Reformer i skole og samfunn bygger sjelden på bare forskning. En reform kan også være politisk, ideologisk og verdimessig begrunnet, eller ut fra praktiske hensyn som familie- og arbeidsliv. I dette tilfellet kan slikt spille inn, og det er helt legitimt.

Og “heldagsskole” er heller ikke noe entydig begrep, som forskning kan undersøke om “virker” eller ikke virker. Det samme gjelder selvsagt også for effekten av “skole” mer generelt. Det finnes gode og mindre gode skoler, og vi nedlegger ikke den norske skolen fordi det viser seg at den ikke oppfyller alle de forventninger man har til den.

En heldagsskole må fylles med innhold, personale og aktiviteter, og dette kan utformes på så ulik måte at man ikke på forhånd kan si noe om det har de virkninger man har tenkt seg.

Både professorer og journalister må være både kritiske og selvkritiske når man hevder “forskning viser at…”

Forskning gir ikke alltid entydige svar, i alle fall ikke på verdispørsmål.